Hva vil være beste retning for Syria nå?
Stadig ser det ut til at det hersker stor forvirring omkring hva som er stridens kjerne i Syria. Mange går seg vill i detaljene og alle de ulike interessene som strides. Men det er også nok av dem som forsøker å forenkle problemstillingen. Bjørn Olav Utvik er en av dem og skrev i et innlegg i Klassekampen 17 oktober «uansett ulike aktører og mange motsetninger i kampen mot regimet…. står det likevel fast at det dreier seg om en kamp for å styrte et bestialsk diktatur som har hersket med hard hånd i over førti år». Elisabeth Reehorst tok 19. oktober kraftig til motmæle mot denne framstillingen ved å trekke fram konkrete eksempler på hvordan de mer eller mindre utenlandske omlag 12 000 jihadistene utgjør et skerkkvelde for sivilbefolkningen.
Reehorst skriver at kampen i Syria i dag handler om statens eksistens. Først når den er sikret kan kampen om å utvikle demokrati begynne igjen på en fredelig måte.
Mer presis enn det Reehorst er her kan det knapt bli. I Syria så vel som i Irak og Afghanistan må de utenlandske interessene først og fremst fjernes fra landet. Enten det er jihadister eller infiltratører fra Kuwait, Saudi-Arabia, Qatar eller agenter fra Vesten bidrar de til å nøre opp under alle mulige konflikter for selv å kunne få kontroll. De må ut av Syria. Så kan en våpenhvile etableres. Da først kan det langsomme strevet for å bygge en fri og demokratisk velferdsstat begynne.

Elisabeth Reehorst