Arkiv
Obama slåss mot al Qaida ved å støtte al Qaida i Syria …
Mens Barack Obama følger i fotsporene til George W. Bush og er fast bestemt på å videreføre en «Global krig mot terrorisme», støtter administrasjonen hans åpenlyst opprørsstyrker i Syria som er del av Al Qaida-nettverket.

Hvilke terrorister er terroristen Obama på parti med?
Hvorfor støtter den amerikanske presidenten Al Nusrah, som står på det amerikanske utenriksdepartementets liste over terrororganisasjoner, spør professor Michel Chossudovsky i denne artikkelen (engelsk).
Krigsropet
Angrepsplanene har ligget klare lenge, styrkene i Tyrkia og andre steder har stått klare. Den offentlige opinionen er klargjort for en ny humanitær angrepskrig av libysk merke. Ryktene om bruk av stridsgass er gjentatt så lenge at de er blitt til til sannheter, uten at bevis trenger å legges fram. Russland og Kina er onde, fordi de ikke ønsker en reprise av det libyske scenariet. Den arabiske liga, som nå ikke består av stort annet enn islamistiske despotier og stater som allerede er satt på plass av USA med våpenmakt, spiller plutselig rollen som demokratiske forkjempere på det syriske folkets vegne. Enhver som tenker etter, forstår at det her er noe som ikke stemmer.
Men oppmuntret av den labre krigsmotstanden mot NATOs barbari i tilfellet Libya, satser imperialistenes propagandaavdelinger på en lett match. Enhver krigsmotstander vil umiddelbart stemples som en «kyniker» som «vender det syriske folket ryggen».
Bakgrunnen er at Syria fremdeles står i veien før USA har gjort reint bord rundt hele Middelhavet, og fått hele regionen innlemmet i NATOs Middelhavsstrategi. Dessuten er Syria en gordisk knute som før eller siden må kuttes av, på grunn av landets helt spesielle stilling og geografiske plassering som bakland og støttespiller for både Iran og Palestina. Faller Syria, er Iran ytterligere isolert og en ny kjøkkeninngang er åpnet for militær aggresjon mot iranerne. Faller Syria, kan bordet være ryddet for Israels «endlösung» i forhold til det palestinske folket. Som om ikke disse utsiktene er skremmende nok, kommer den overhengende faren for at en intervensjon kan eskalere til full krig, i ytterste konsekvens verdenskrig.
Rapportene fra Syria er ualminnelig diffuse når det gjelder antallet drepte og skadde, og hvem som er de ansvarlige. I starten ble det underslått at omlag halvparten av dødstallene var soldater i den syriske hæren og politifolk som følge av det som ble kalt fredelige demonstrasjoner. Assad-regimet har på sin side etter alt å dømme tydd til grov artilleribeskytning og angrep på sivile mål.
Ikke desto mindre er det påfallende at rapportene i vestlige media fortsatt er upresise. I mange måneder har meldinger av typen «200 mennesker skal ha blitt drept», «amatørvideoer tyder på», «representanter for opposisjonen skal ha vært vitne til» vært typiske. Altså en høy grad av ikke-verifiserte observasjoner, i enda større grad enn da styrkene til Gaddafi i Libya ble beskyldt for handlinger som i mange tilfeller viste seg å være oppspinn.
Det kan virke som et paradoks at den «kristne» vestlige imperialismen aktivt bidrar til å øke forfølgelsen og undertrykkelsen av nettopp de kristne overalt hvor NATO, USA, Frankrike og Storbritannia «intervenerer» i Midtøsten.
Assad-regimets brutalitet gjennom flere generasjoner er ingen nyhet. Kurderne kan underskrive på det. Men landet har, som Irak og Libya tidligere, vært et langt på vei sekulært regime, der ulike religiøse retninger har hatt betydelig grad av frihet.
Den kristne minoriteten i Syria har, som tilfellet var i Irak, nytt relativ frihet og har ikke trengt å frykte bomber og attentater. Svært mange kristne irakere ble tvunget til å søke tilflukt i Syria etter USAs hærtaking av landet i 2003, slik at andelen av befolkninga langt overstiger ti prosent.
Salafistisk terror var ukjent i Syria før imperialistene væpnet islamister og sendte dem inn for å initiere opprøret våren 2011. Allerede i april-mai 2011 ble kristne samfunn over hele Syria angrepet og truet. Hvis de kristne kvartalene og landsbyene ikke tilsluttet seg «opprøret» mot det syriske regimet og president Bashir al-Assad, måtte de forlate landet eller ta følgene av å bli … Siden har det vært en serie av angrep på kristne syrere.
En ny krig i Midtøsten kan virke uunngåelig, dersom ikke en antikrigsbevegelse klarer å stoppe den. Krigen vil i utgangspunktet bli ført via stedfortredere, med Tyrkia og villige arabiske nikkedukker, som Qatar, som anførere. Spesialstyrker fra Qatar og Storbritannia operer allerede aktivt i byen Homs. Den tyrkiske statsministeren Erdogan har framsatt direkte trusler om alt fra å stoppe strømforsyning til Syria til direkte militær aksjon. Den tyrkiske hæren er den største i NATO utenom USA. Demonstrasjonene internt i Tyrkia den siste tiden har kanskje midlertidig holdt Erdogan-regjeringen opptatt, men samtidig er den vestlige støtten til igjen blitt demonstrert uavhengig av hvilke midler Erdogan velger å bruke.
Krigsmotstandere og alle som advarer mot ny imperialistisk intervensjon, må ikke la seg forlede av krigspropagandaen. Den er direkte avkom av NATO-strategien «Responsibility to protect» som skal rettferdiggjøre NATOs inngripen hvor som helst i verden.
Vi støtter og forsvarer det syriske folkets krav om demokrati og eventuelt et regimeskifte som de – og ikke USA – måtte bestemme. Det syriske folket må samtidig ta lærdom av de andre folkeopprørene som har blitt «kidnappa» av imperialismen. Imperialistene har minst av alt interesse av at de arabiske folkenes frihetslengsler blir innfridd. Når USA og Vesten er indignerte på det syriske folkets vegne, er det utelukkende for å bruke massebevegelsene til å tjene egne imperialistiske formål. Hadde det ikke vært slik, ville USA og NATO for lenge siden ha vært involvert på folkets side mot de tyranniske despotiene – USAs tette allierte – i Saudi-Arabia, Qatar og Bahrain. Det vil selvsagt ikke skje. Som Revolusjon skrev etter at angrepet på Libya var et faktum:
«Ethvert opprør og forsøk på regimeskifte i Midtøsten eller Afrika må først klareres med imperialistmaktene, og hva slags «demokrati» som blir innført bestemmes i London, Paris og Washington – ikke av folket i gatene i Tripoli, Kairo, Damaskus, Abidjan eller Khartoum.»
Originalartikkelen ble publisert her den 8. februar 2012.
Stadige opptrappinger i Syria
Det går stadig fra vondt til verre i Syria. For få dager siden varslet USA at de vil bidra med direkte våpenstøtte til opprørerne i Syria. Det var dårlig nytt for sivilbefolkningen i landet og var også ødeleggende for forsøkene plå å få igang en fredsforhandlinger. I dag (16/6) er det Iran som bidrar med 4000 soldater fra revolusjonsgarden for å støtte regjeringen i Syria. Dette vil utvilsomt fungere som påskud for ytterligere vestlig opptrapping. Det haster mer enn noensinne med en fredsprosess.
Syria
(Skrevet av Elisabeth Reehorst)
Ove Bengt Berg påpeiker i Klassekampen 29.05. at Norges regjering bare støtter opprørere mot regimer som Vesten gjerne vil fjerne. Det er et viktig poeng – vi støtter regimet på Filipinene mot opprørerne der, men fredsnasjonen Norge går gjerne inn i forhandlinger, uten tanke på å kaste regimet. Likeledes i Colombia. Det skulle jo tatt seg bra ut om vi støttet tanken på at FARC skulle overta makten! Eller støttet dem med store pengesummer, slik vi altså gjør i forhold til den såkalte Syrias Nasjonalkoalisjon (SNC), der vi åpent og klart står på opprørernes side og støtter en intensjonsavtale med 60 mill kroner for «å styrke lokal siviladministrasjon og sikre at kvinnenes rettigheter blir ivaretatt i oppbygging av et nytt og demokratisk Syria.» (UD 22.05.13).
Det siste er bare å gråte av, i et land hvor kvinner i årevis har vært likeverdige med menn i omtrent alle sammenhenger – rett til utdanning, jobb, gifte seg med hvem de vil etc, i alle fall i forhold til loven.
Den 60 medlemmer store SNC-forsamlingen har hatt et møte i Istanbul der de prøvde å finne nye medlemmer og ny leder, samt generelt å utvide bredden i representasjonen av ulike grupper, etter forventninger fra Vesten. Det ble en massiv kamp både for den kristne Michel Kilo og andre mer liberale, som var forespeilet 31 nye medlemmer – det ser ut til å ha endt med 7, på tross av «sentralkomiteens» forhåndsløfter. Og den moderate sufilederen Sheikh Mohammad al-Yaqoubi, som var nominert, ble oppnevnt, like raskt som han ble suspendert av flertallet.
Qatar, som støtter islamistene og Det muslimske Brorskapet i koalisjonen, har stått fram som den sterkeste kraften gjennom sin talsmann, forretningsmannen og «generalsekretær» Mustafa al-Sabbagh, siden Saudi-Arabia har begynt å få kalde føtter i forhold til jihadistene – de er redd for «smitte». De har riktignok sin gruppe, ledet av Brorskapets deputasjonsleder Mohammed Tayfur, som hadde flere møter med Saudi-Arabias utenriksminister underveis.
Resultatet ble åpenbart 21 nye medlemmer, hvorav 7 for Kilo og hans allierte, sju for representanter for «lokale komiteer» – som viste seg å være medlemmer av Brorskapet – og sju direkte til Brorskapet, som dominerer forsamlingen totalt. Og vi må her være klar over at flere av disse er «hauker» fra eksil – folk som var med i det væpnete opprøret rundt 1980 som ble brutalt slått ned. De vil ha hevn.
Tyrkia og Qatar vil at al-Sabbagh skal bli ny leder av koalisjonen…..
Det er altså dette vi støtter i kampen for et demokratisk Syria. Noe vi aldri hadde villet drømme om hvis landet hadde ligget mindre sentralt i verden.
President Assad ble intervjuet på Hizbollah-TV 30.06., og utrykker her sin fulle støtte til den Genevekonferansen som Russland og USAs utenriksministre en stund har vært i full sving med å arrangere – det ser ut til at datoen er satt til 5. juni. Ingen forhåndskrav, folkeavstemning om det man blir enige om.
Men han kommer også med det svært betimelige spørsmålet – som det ovenstående illustrerer: Hvem skal vi egentlig forhandle med?
Noe gledelig oppi det hele: tyrkiske ungdommer har begynt å demonstrere mot statsminister Erdogan. Utgangspunktet er ganske jordnært – en park i Istanbul de vil bevare, men det har spredt seg og utvidet seg til en protest mot den mer og mer autoritære Erdogan, som både vil ha mer islamisme og støtter opprørerne i Syria, hvilket åpenbart også har blitt et poeng.
Elisabeth Reehorst,
elisreeh@frisurf.no
Israel truer med nye angrep…
15. mai kan The New York Times melde at Israel truer med nok et angrep mot Syria. Det er en israelsk embetsmann som gjengir truslene overfor avisen. Begrunnelsen er igjen at Israel vil stoppe angivelige våpenleveranser til Hizbollah i Libanon. Flere ganger tidligere i år, senest 3. mai, har Israel krenket Syrias suverenitet ved å bombe mål inne i landet.
Det er uklart om Israel bare ønsker å skremme Syria, eller om de faktisk ønsker å gjennomføre angrepet. Som nevnt har de tidligere vist seg villlige til å angripe. Uansett er trusselen utilbørlig.
Videre sier den israelske embetsmannen at det vil få svært alvorlige konsekvenser for Assad-styret dersom Syria skulle finne på å gjengjelde den israelske aggresjonen.
Igjen gjør Israel akkurat som de vil, med Vesten stilltiende aksepterer alt pitbullstaten foretar seg. Hvor lenge skal dette vare?
Bestialitetene tiltar i Syria
I dag (15. mai) er det slått opp i pressen over hele verden at det er sluppet ut en video som viser en opprører som skjærer ut organer, bl.a. hjertet, av drepte Syriske soldater og spires dem. Nok en rekord i bestialitet. Samtidig har det kommet fram at opprørerne har brukt barnesoldater og skaffer finanser ved å kidnappe sivile og kreve løsepenger. sammen med de tidligere opplysningene om bruk av nervegass undrer det oss at norske politikere ikke betenker seg i forhold til å støtte opprørerne. Tvert om meldes det fra Det Hvite Hus at dette forsterker behovet for et militært angrep. Det ser ut til at ethvert overgrep fra opprørerne blir akseptert av USA med resten av Vesten på slep.
Si nei flere krigshandlinger!
Ingen vestlig motstand mot Israels bombing
Natt til søndag 5. mai angrep Israel igjen, står å lese på aftenposten.no. Det var et forskningssenter i Damaskus (bildet) som ble bombet denne gangen, ifølge det syriske nyhetsbyrået SANA. Obama var ved forrige angrep raskt ute med å si at Israel har all rett itl å forsvare seg dvs. bombe i andre land dersom de føler det fins våpen der som kan komme til å bli brukt mot Israel. Maken til blankofullmakt er det vel ingen andre som har, med unntak av USA selv; de deler selv ut godkjenning og trenger ingen aksept fra andre for å gå til angrep.
Men hvor blir det av reaksjonene fra fredsaktivister og norsk venstreside? Angrepet skal ha kostet 400 mennesker livet. Det er på tide å aksjonere!

Fortsatt krig mot Syria – Israel med nytt rakettangrep
Angrepene mot Syria fortsetter. Fredag 3. mai angrep ifølge AP Israelske fly mål i Syria. I nyhetsmeldingene meldes hersker det usikkerhet om det dreide seg om en bilkolonne eller et fabrikkanlegg som ble angrepet, men alle er enige om at det var en last med avanserte rakettvåpen på vei til Libanesiske Hizbollah-styrker. Når pressen kan rapportere nøyaktig hva som ble bombet og hvor lasten skulle uten ha anelse om hvor bombingen forgikk er det opplagt at de ikke har gjort noen som helst sjekk av opplysningene de er blitt matet med av Israelske myndigheter. Nok et bevis på at alle opplysninger som kommer må vurderes meget kritisk og nok en gang sier vi: STANS KRIGEN MOT SYRIA!
Bra mobilisering på andre siden av kjølen
En fredelig løsning på konflikten i Syria ser stadig ut til å være langt unna men det er fortsatt ingen aktiv krigsmotstand i Norge. Svenskene har derimot en svært aktiv organisasjon: Syriensolidaritet. Riksdagspartiene har derimot en mindre fredelig holdning, akkurat som Stortingspartiene her hjemme. I det siste har også Vänsterpartiet vært aktive i debatten, men har de fått kalde føtter og latt seg presse til en mer konform linje? Les mer om dette på syriensolidaritet.se
Plakat fra Syriensolidaritet
Opposisjonen i Syria ønsker NATO-angrep
Lederen for Syrias «nasjonalkoalisjon», ber om at NATO eller USA griper militært inn i Syria. Å be om at en utenlandsk makt skal angripe ditt eget land må vel på godt norsk kalles høyforræderi…?
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Syrisk-opposisjon-vil-ha-vestlig-militar-intervensjon-7109617.html

Kampanje mot dronekrig
Antiwar.com